Renessansen VS. 2008

Renessansen var en stor tid innen litteratur. Ikke bare endret vi menneskesyn, vi ble også mer uavhengig fra kirken. Vi begynte å tenke selvstendig og i motsetning med hvordan det var før satte vi nå mennesket i sentrum. Dette ble også merket i litteraturens verden. Så blir vel spørsmålet hva vi, som lever over 500 år senere, kan få ut av tekster skrevet under renessansen?

Det er nok litt både og når det kommer til å svare på akkurat det. Det er mye viktig man kan ta med seg videre fra renessansen, men også mye vi overlever uten. Det jeg synes er spesielt viktig å få ut av tidsperioden er menneskesynet. Renessansen var som sagt en ny tid hvor vi turde å tråkke utenfor kirken og statens fire vegger og tenke selv. Vi turde å trosse deres regler og ikke avhenge oss av alt de sa. I stedet for å skrive litteratur om temaer som var passende for dem, droppet vi gudene og begynte å skrive om mennesket som selvtenkende individ.

Det er nettopp dette jeg synes litt for mange glemmer den dag i dag, hvertfall i forhold til hvilken tid vi lever i. Jeg synes vi skal greie å riste oss løs fra religionens og statens trange bøyler. Det er greit å ha en tro, men ikke å la den ta over deg som en selvstendig person. Det er viktig å ikke glemme sine egne prinsipper og tanker i et samfunn med såpass mye lover og normer. Flere burde lære av renessansen og tørre å tenke selv, det har de garantert bare godt av.

Mange av temaene de skrev om da er også veldig aktuelt i dag. Selvstendighet, kjærlighet, religion og så videre. Det er tre viktige temaer vi fremdeles skriver ivrig om, og bra er det. Temaene er nemlig fortsatt like viktige, og det vil de nok være til dagen verden går under.

Ja, det er altså mye vi kan ta med oss fra renessansen og litteraturen som ble gitt ut da. Det er viktig å ikke glemme seg selv som individ og det at man skal tenke fritt. Man skal ikke la seg styre av andres normer eller regler, hvertfall ikke i alt for stor grad. Om du skal greie deg ut livet er selvstendighet nemlig en viktig egenskap, og det må man for all del ikke glemme.

Norsk folkedikting

La oss være litt nasjonalistiske, og snakke om norsk folkedikting. Helt siden jeg var barn, har jeg hatt et kjærlig til spennende historier og eventyr. Når det er sagt var det mer Disney- prinsesser og Mikke Mus som interesserte meg. Norsk folkedikting hørte jeg faktisk ikke om før jeg ble en del eldre. Jeg husker sanglæreren min på barneskolen lærte oss Kråkevisa, som vi sang om og om igjen til det blødde ut av ørene våres. Tror aldri jeg har blitt så lei av en sang før, selv om den egentlig var veldig fin.

Dette var vel det første jeg sniffet på innen norsk folkedikting. Etter det lærte jeg om alle disse norrøne gudene og sagna som hørte dem til, noe som helt ærlig ikke var like spennende som Disney- prinsesser på den tiden. Jeg var ikke overbegeistret, men det funka.

Kilden som derimot har hatt mest innflytelse på meg når det kommer til folkedikting, er så klart Freia Eventyrsjokolade! Da kunne man kjøpe en bitteliten sjokoladeplate av ekte sjokoladekvalitet med et eventyr på kjøpet. Kan fortsatt huske at jeg ba mamma eller noen andre lese eventyret for meg mens jeg koste meg med sjokoladen. Det var like spennende hver gang. Leser de til og med den dag i dag.

Forholdet mitt til eventyr nå er nok litt annerledes enn da jeg var barn. Jeg er ikke like vill etter spennende historier, eller at mamma skal lese sjokoladeeventyr. Dette er vel noe som kommer med alderen. Når det er sagt skal jeg ikke nekte for at jeg savner å høre farmor lese fra den store, brune eventyrboka før leggetid. Det sies jo at en aldri vokser helt opp.

Who wanna be a superhero?

Alle har en helt, en eller annen person eller karakter de ser opp til. Alle har også hver og sin definisjon av hva som er en helt og ikke. For noen er det Max Mekker fra barne tv, for andre er det kanskje bestefar. Så hva er egentlig en helt?

For meg er en helt et forbilde, en man ser opp til. Du trenger ikke nødvendigvis kjenne han, for eksempel er min helt en sanger i et band. En helt er den personen som kan støtte deg bare ved å eksistere, fordi du vet at han eller henne står for og representerer noe av det som betyr mest for deg. Så om det er en barne tv- helt eller superhelt spiller egentlig ingen rolle.

For over 1000 år siden, i middelalderen, var definisjonen av en helt ganske annerledes. Da var det heltish å komme fra en vellykket familie. Du måtte også være pen og sterk, og det å drepe for å heve seg selv var et eneste stort pluss. Når jeg tenker over det er det ikke helt ulikt de Disney- heltene jeg er vant til, sånn rent bortsett fra det siste der.

Det som ikke har forandret seg derimot er at en helt er noen som gjør noe heltemodig. Superman redder pene jenter, Gunnlaug Ormstunge slåss for sin utkårede og bestefar sier akkurat det han mener. Helten min, som da heter Davey Havok, han er heltemodig i mine øyne fordi han tør å være seg selv fullt og helt. For andre er kanskje ikke det like viktig, alt er relativt. Hva synes du er heltemodig?

It's alive!

Kl. 08:40, fem dager i uka går jeg av skolebussen. Hver av disse dagene opplever jeg det samme om og om igjen, en skuelysten flokk med ugleøyne som ser på meg som om jeg var vanskapt. Hver morgen går jeg det heller korte stykket fra skolebussen til skoleplassen, og får en følelse av at jeg mer eller mindre går ”the walk of shame”, dog jeg ikke skammer meg det minste.

Nå er det ett år siden jeg begynte på videregående skole. Jeg husker jeg hadde valget mellom en skole i en by, eller en skole en halvtime unna hjemmet mitt med bil: på landet. Jeg valgte selvfølgelig den siste. Selvfølgelig. Nå må du ikke misforstå, jeg har ikke stort å klage på angående skolen, miljøet og lærerne er generelt veldig bra. Det er bare det at jeg stadig vekk fanger meg selv i å himle med øynene over en lavmælt ”Emo”- spøk fra en mer eller mindre ennå mer lavmælt idiot.

Det har seg nemlig sånn at skoler på landet er det mest interne miljøet du kan komme borti. Her ler de av traktor- vitser og ”hvor jævla gøy det var å se’n Trond full på fest i hælja”. Og da jeg satte mine alternativstil- bekledde føtter på skolens område for første gang, var det lett å forstå at dette var neppe rette hølet for meg. Det var som i filmen King Kong når de invaderer øya, og de innfødte prøver å slå inntrengerne i hjel med knokler. Jeg er inntrengeren, og jeg er sikker på at de kommer til å slippe løs King Kong på meg anytime.

Bare jeg rolig og fredelig tar meg en tur ned i kantina stirrer de på meg om jeg var en trollkvinne, jeg sverger på at jeg hører rasling fra høygafler og brennende fakler. Ja, til og med en vag hviskestemme si ”It’s alive, IT’S ALIVE!”. Jeg later vanligvis som ingenting, mest fordi jeg ikke unner dem så mye som et ord, men også fordi jeg er sikker på at de vil brenne meg på bålet bare jeg så mye som piper.

Kanskje jeg bare burde dra på meg en snekkerbukse en dag og tøffe til skolen i en sliten Volvo? Mon tro om de lar meg ta del i de heltørre bonde- spøkene deres da? Helt ærlig tror jeg ikke det er verdt det, og om jeg ville gjort det ville det nok bare vært for å gjøre narr. Nei, de har nok ikke mye høyballer de som ikke tør å tenke lenger enn nesa rekker. Bare fordi jeg går kledd etter mine egne ønsker og egen inspirasjon, så er jeg offer for stakkarslig bygde- rasisme? Ok, det var kanskje litt å ta i, men jeg skal pokker ikke bli no’ medlem av Bygde Ungdom iført Felleskjøpet- caps! Bare så det er sagt.

Kl. 08:40, fem dager i uka går jeg av skolebussen. Hver dag kjenner jeg blikk brenne inn ordet ”fremmedlegeme” i nakken min. For jeg er nemlig ”Emo”, jeg. Hver dag går jeg ”the walk of shame”, men jeg skammer meg ikke det minste!