Det norske

Når noen sier ”det norske” til meg tenker jeg opptil flere ting. Jeg tenker først og fremst stolthet, og deretter nasjonalromantikken etterfulgt av bunad, brunost hånd i hånd med ostehøvelen. Jeg tenker Henrik Wergeland og "Brudeferd i Stavanger", jeg tenker 17.mai og Karl Johans gate, furutrær og fjøsnisser, lusekofte og utepils. Jeg tenker hallodamer, Tande P, barne- TV klokken seks og så klart Kvikk-lunsj. Jeg tenker alt fra vikinger til budeier, men et eneste ord som beskriver og oppsummerer alt dette finner jeg altså ikke.

Det er så mye som kan defineres som ”det norske”, det finnes ingen fasit og diskusjonen om dette kunne foregått for evig. Alle ville hatt sin mening og ingen ville hatt rett, men en ting som er sikkert er at alle ville verdt enig om stolthet. At det å være norsk, å leve i Norge, det er grunn til å være stolt av, men hvorfor det?

Vi er jo bare et bittelite land i en stor verden, og jeg velger å tro at det er få dere ute på verdensbasis som vet at vi en gang eksisterer. Er det noe å være stolt av da? Vi har en kongefamilie hvor dronningen er kronisk gretten og hvor kongen selv egentlig ikke har noe der å gjøre lenger. Er det noe å være stolt av? Jeg synes på en måte det har dabbet litt av, i hvertfall om vi ser litt tilbake i tid hvor nordmenn var store, stolte menn som virkelig gikk inn for å vise det.

Meer grønt er Græsset intetsteds,
Meer fuldt av Blomster vævet,
End i det Land, hvor jeg tilfreds
Hos Far og Mor har levet.
Jeg vil det elske til min Død,
Ei bytte det, hvor jeg er fød,
Om man et Paradis mig bød,
Af Palmer oversvævet.


(Henrik Wergeland)

Slik lyder andre vers av Smaaguttenes Nationalsang skrevet av Henrik Wergeland selv. Et utsnitt av et dikt som så og si skriker stolthet og hva ”det norske” er. Det var tider det, når alle elsket landet sitt på den måten at de ikke kunne skrive nok dikt, sanger og andre verker om hvor fabelaktig landet deres var. Eller var det? Det er jo trossalt viktig å holde bena godt plantet på jorda og kanskje se på ting litt mer selvkritisk. Jo da, men i mine og våre forfedres forsvar var det harde kår på den tiden, og en sterk og kry sang om deres fedreland var akkurat det de trengte som motivasjon. Og kanskje trenger vi det i dag også?

Vi kan jo faktisk ikke miste oss selv fullstendig i internasjonalisering og fremmedkultur, for det er jo så lett. For eksempel blir bunad mer og mer sjelden for flere på nasjonaldagen vår, og det finnes til og med folk som ikke føler for å feire dagen slik den burde. Ungdom bryr seg mindre og mindre om eldre norsk historie og litteratur, og jeg tør vedde på at over halvparten av Norges befolkning ikke kan mer enn to vers av vår egen nasjonalsang. Hva internasjonaliseringen angår har jo den erkenorske sjokoladefabrikken Freia blitt kjøpt opp av det amerikanske firmaet Kraft Foods. Jeg tror det er lett for et så lite land og miste seg selv litt i skyggen av resten av verden, hvertfall nå som motivasjon og styrke ikke er like aktuelt; alt går på skinner for oss nordmenn.

Så spørs det da å se om brunost og lusekofter svinner hen med hallodamene på NRK og barne- TV klokken seks. Kanskje Kvikk-lunsj blir til Quick Lunch etter hvert og Henrik Wergeland blir et fullstendig ukjent navn for neste generasjon, eller kanskje neste etter der igjen? Det er litt skummelt å tenke på, og enda skumlere er det at det ligger en liten sannhet i det. Det er nemlig viktig å ikke glemme sin identitet som nordmann, det er viktig å være litt stolt. Jeg snakker ikke nazisme og etnosentrisme, men å kanskje pugge de resterende versene i nasjonalsangen og å ikke glemme hvordan vi har kommet hit vi er i dag. Derfor velger jeg å avslutte med et stolt, motiverende og kanskje litt skammelig klisjéisk (dog fortsatt sant) utsagn: vi er vikinger, vi er stolte, vi er nordmenn: vi er det norske.


Kilder:

Benthe Kolberg Jansson, Kristian E. Kristoffersen, Jannik Krogh, Per Arne Michelsen. (2007). Tema VG2 – Norsk språk og litteratur, lærebok og tekstsamling. Oslo: Det Norske Samlaget.

Pål Tegnander. 24.09.2007. Vil lansere Wergeland i utlandet. http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.3549126 (21.mai 09)


Stine Barstad, Vibeke Buan. 28.04.08. 17. mai-komiteen står på sitt. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2388763.ece (21.mai 09)

This is England

Jeg så for en liten stund tilbake filmen "This is England", og nå skal jeg skrive litt om den. Jeg kan jo begynne med å si hva den handler om:

Den handler hovedsaklig om en ung gutt som har mistet faren sin i Falklands-krigen og som nå bor alene med moren sin. Han blir mobbet av de andre på skolen sin, og har ingen venner. Så møter han en gjeng med noen som virker som veldig streite karer; de er jo faktisk veldig snille mot han. De tar han inn i varmen og de blir automatisk hans nye vennegjeng. Disse folka er dog nazister som kanskje ikke er det beste miljøet en ung gutt kan havne i. Alt går forsåvidt veldig bra helt til en gammel kjenning dukker opp og skal ha alle til å gå enda mer inn for å vise at de virkelig er "skinheads", og det byr så klart på problemer.

Det første jeg la merke til ved filmen var dialekta deres, det er jo en britisk film og det er en veldig brei og fascinerende dialekt for min del. Det andre som slo meg var hvor flinke skuespillerne var! Jeg måtte stadigvekk minne meg selv på at det var fiksjon, fordi dialogen gikk såpass naturlig som den gjorde. Det som kanskje også bidro til å få filmen så realistisk var at dette faktisk er et tema fra virkeligheten; altså Falklands-krigen og måten folk verves inn i småskumle miljøer på.

Jeg synes realistiske filmene er de absolutt beste, så "This is England" falt helt i smak. Den var kjempesjarmerende, men samtidig trist og fikk deg til å sitte igjen med en liten klump i magen. Du får lyst til å sette deg ned å tenke. Det er nesten som en britisk versjon av "American History X", bare hakket mer sær, men i mine øyne utrolig bra. Absolutt å anbefale!

Ekteskap nå og da

Vi leste nettopp novellen om Amtmannens Døttre på skolen, som handler om ei jentes syn på datidens ekteskap og normer innen kjærlighet. Hun forteller om søstrene som gifter seg og mener de "mister seg selv". Sammenlignet med det jeg hører i novellen skjønner jeg at ting har endret seg drastisk. Hovedpersonen i novellen forteller også at om du ble spurt opp til dans av hvem enn det måtte være, så var du nødt til å si ja uansett; du hadde ikke noe valg.

Nå derimot, om du blir bedt opp til dans på enten en bar eller et skolediskotek er det like normalt å si nei som det er å takke ja. Ingenting er mer uhøflig enn det andre. Som kvinne er du ikke like undertrykt kjærlighetsmessig, du har like mye å si når det kommer til et romantisk forhold, og kanskje noen ganger litt for mye? Vi jenter har jo en tendens til å pirke på kjæresten vår over småfeil som ikke en gang ville vært aktuelt å tenke på på den tiden Amtmannens Døttre er skrevet om. Om det er bra eller dårlig er vel smak og behag, selv synes jeg det er veldig bra.

I min kultur, eller generelt i Norge er det også helt valgfritt hvem du vil gifte deg med som kvinne. Far eller more har ikke lenger rett til å tvangsgifte bort barna sine, og det er veldig bra. Dog er det ennå noen kulturer hvor dette er normalt, noe som rett og slett er tragisk. Jeg håper virkelig dette blir ulovlig overalt hvor enn det måtte være, men igjen så er vel dette kanskje litt for mye å håpe på.

Nasjonalisten Wergeland

Den siste tiden har vi hatt om Henrik Wergeland og erkefienden Johan Sebastian Welhaven. Jeg har hatt mye kunnskap om dem fra før av som jeg har lært på både barne- og ungdomskolen, men jeg må innrømme at jeg har lært mer nå.

Vi fikk blandt annet i lekse å skrive ti faktasetninger om én av dem, og det var faktisk veldig lærerikt. For eksempel lærte jeg mye nytt om Henrik Wergeland. Det første inntrykket jeg har fått av Wergeland er at han var en veldig nasjonalistisk mann. For det første var han sterkt for at Norge skulle ha sitt eget språk i motsetning til Welhaven som mente vi var avhengig av dansk for å bli lagt merke til i Europa. Wergeland skrev også "Småguttenes nasjonalsang" som handlet om Norge så klart, og som skulle bli sunget på Norges nasjonaldag. Han var nemlig meget glad i 17. mai.

Jeg har også lært at han var en kjent dikter og lyriker, og var den første i Norge som skrev dikt til barn. Han skrev om romantiske dikt om nasjonen og naturen. Generelt var Wergeland veldig intens, og dette så vi også igjen i det han skrev.

I dag er Wergeland en av de meste kjente norske legendene, og senest i fjor var det 200 år siden han ble født. Jeg tror det er flere faktorer som spiller inn på hvorfor han fortsatt er så omtalt den dag i dag. Den viktigste faktoren mener jeg er fordi han var en veldig rebellsk mann. Han gikk i mot strømmen og skrev opprørske dikt, han slåss også for minioriteter blandt annet for at jødene skulle få bo i Norge igjen. Han turde å skille seg ut og det har satt store spor i Norges historie. En annen viktig faktor er at han var veldig glad i Norge og hadde et sterkt ønske om at Norge skulle bli et selvstendig land i tillegg til at han skrev flotte dikt som skrøyt av hjemlandet, og er det noe Nordmenn liker så er det nasjonalisme.

Høyere opp og lengre fram, din satan!

I det siste har vi hatt om barokken på skolen. Uheldigvis var jeg syk da vi lærte om det, og fikk forsåvidt ikke med meg noe som helst. Enda mer uheldigvis fikk vi en prøve om det da jeg endelig var frisk igjen, og det eneste jeg faktisk kunne om barokken da var...vel, ingenting.

Uansett, i dag fikk vi besøk av Lise Sæther som holdt et foredrag om nettopp barokken. Først må jeg innrømme at jeg ikke helt fikk med meg hva foredraget faktisk var om, men det viste seg å være mye bedre enn forventet. Hun startet å fortelle om hvordan kristendommen kom til Norge og hvordan vi ble protestantiske, og etterhvert var det Petter Dass som ble dominerende tema.

Jeg visste heller lite om Dass fra før av, jeg hadde faktisk et helt annet bilde av ham enn det jeg satt igjen med etter foredraget. Jeg trodde ærlig talt at han bare var en dikter og ikke noe mer. Men neida, jeg lærte blandt annet at han var skotsk (eller så var det faren som var det) og at han var en prest. Han hadde ironisk nok sex før han giftet seg med sin forlovede og gjorde henne gravid, derfor måtte han utsette jobben som prest tre ord. Så han, kona og sønnen flyttet til Helgeland hvor de bodde livet ut.

Det jeg fikk best med meg angående Petter Dass var at han var en vanvittig god taler, han fikk til og med tale for kongen i København 2.juledag. Det ble også sagt at han bedrev svartekunster og kunne snakke med djevelen som Petter forsåvidt red på for å nå fram til talen i København i tide. I følge sagnet skal djevelen ha forsøkt å drepe han da de red over havet (djevelen hadde mutert til en hest, duh!) og skulle få Dass til å innrømme at han valgte Gud ovenfor djevelen selv og spurte "hvem tilkaller du når du er i nød?" da hadde Dass svart "Høyere opp og lengre frem, din satan!".

Jeg fikk altså mest kunnskaper om Petter Dass ut av foredraget, men det var jo minst like interessant. Det meste av det hun sa om kristendommen og den utbredelse i starten kunne jeg fra før av, men alt hun fortalte om presten Dass var fullstendig nytt for meg og i og med at jeg husker det hun sa såpass godt fortsatt må hun ha gjort en veldig bra jobb.